Det er krevende å finne den riktige observasjonsmetoden for å identifisere farer i arbeidsmiljøet og for å overvåke effekten av ergonomiske endringer.
Dette viser en ny studie som systematisk går gjennom ulike observasjonsmetoder for å se på fysisk belastning under arbeid, skriver Fysioterapeuten. Metodene må evalueres i forhold til hva de er best egnet for å undersøke, ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).
Studien er utarbeidet av forskere fra hele Norden etter initiativ fra det finske arbeidsmiljøinstituttet og publisert i Scandinavian Journal of Work, Environment & Health. Bo Veiersted, overlege ved STAMI, og professor Rolf Westgaard ved NTNU har deltatt i prosjektgruppen.
29 observasjonsmetoder
Formålet med denne studien var å identifisere og systematisk evaluere observasjonsmetoder benyttet for å måle arbeidsbyrde på muskel- og skjelettsystemet. Ved hjelp av søk i elektroniske databaser og andre kilder kom forskerne fram til 29 observasjonsmetoder. Metodene ble så gjennomgått med tanke på pålitelighet og formålstjenlighet i forhold til det de var ment å undersøke.
Ulike tilnærminger nødvendig
Det finnes mange observasjonsmetoder, men ingen av dem kan benyttes til alle formål, og de kan være mer eller mindre arbeidskrevende. Ulike tilnærminger er nødvendig for å angripe ulike problemstillinger. Det er store forskjeller både på metodene seg i mellom, og i forhold til det vi ønsker å undersøke. Å finne det riktige verktøyet, kan derfor være vanskelig, viser undersøkelsen.
Metode i fem deler
Et eksempel er observasjonsmetoden Quick Exposure Check (QEC), kjent i Norge i en noe revidert versjon som Ergorisk. QEC er utviklet for å danne et verktøy for vurdering av ergonomiske risikofaktorer ved manuelt arbeid i petroleumsnæringen og evaluere verktøyets reliabilitet. Målet er å evaluere endring etter tiltak.
QEC består av fem deler. I første del gjør fagpersonen en vurdering av grad av belastning på rygg, skuldre/armer, hender/håndledd og nakke, mens arbeidstakeren utfører arbeidet. I andre del vurderer arbeidstakeren vekt, bruk av tid, hyppighet, kraftutøvelse og synskrav i forbindelse med arbeidsoppgaven og svarer på spørsmål om vibrasjon, kjøring, tempo og stress. De fire sistnevnte delene er knyttet til arbeidet generelt. I del 3 beregnes eksponeringsnivået for de ulike kroppsdelene ved å kombinere svarene etter et bestemt system, og i del 4 foreslås tiltak. I siste del gjøres en ny vurdering umiddelbart etter tiltak for å se om ønsket eksponeringsendring er oppnådd.
Enkel, men med svakheter
Styrken til denne observasjonsmetoden er at den er enkel å benytte, og at den passer for å observere mange ulike former for eksponering. Metoden tar også hensyn til interaksjon mellom ulike eksponeringer. På den annen side er metoden ikke hensiktsmessig dersom du eksponeres for svært ulike arbeidsoppgaver. En annen svakhet er at brukeren selv må avgjøre hvilken eksponering som skal tillegges mest betydning ved observasjonen, melder STAMI.
Her kan du lese hele studien Systematic evaluation of observational methods assessing biomechanical exposures at work.
