Det er en vedtatt sannhet at alkoholmisbruk koster arbeidslivet rundt ti milliarder kroner pr. år. Men hva om dette tallet ikke stemmer? Hva hvis summen er minst tre ganger så høy?
Det hevder nemlig økonom Frode Skjølsvik, initiativtaker og daglig leder for Grand Rehab i Hamar. Han satte seg ned for å granske tallene som lå på bordet, blant annet fra Akan. Resultatet han kom fram til, er på alle måter oppsiktsvekkende:– Alkoholmisbruk kostet arbeidslivet minst 32 milliarder kroner bare i sykelønn og produksjonstap, hevder Skjølsvik.
– De offisielle tallene påvirkes av underrapportering og feilrapportering, mener han. Det er sannsynlig at en stor del av sykefraværet knyttet til alkoholmisbruk blir kamuflert av mer sosialt aksepterte diagnoser. Det er vanskelig å skille mellom mentale lidelser, så som utbrenthet, angst og depresjoner, og symptomer på et for høyt alkoholforbruk.
Alkoholmisbruk har en negativ innvirkning på arbeidsplassen. Økt fravær og sykdom, ulykker og nedsatt produktivitet samt et urolig arbeidsmiljø er vesentlige konsekvenser.Men ifølge Akan er det bare ni prosent av norske bedrifter som driver forebyggende arbeid rettet mot alkoholmisbruk blant sine ansatte, og dette er vel å merke på papiret.
– Arbeidsgiverne bør dessuten være bekymret over at en tredel av alkoholkonsumet skjer i forbindelse med jobbrelaterte situasjoner. Dette gjør at arbeidsplassen i stor grad former vårt forhold til alkohol, sier Skjølsvik, som fortsetter:– På mange måter er alkohol det siste tabuet i vårt samfunn. Det kan se ut til at vi ikke tør eller vil snakke om alkohol og dens konsekvenser i arbeidslivet. Det berører oss alle, og er derfor ytterst følsomt å snakke om. Den manglende forebyggingen fører til at problemet bare vokser og ikke tas på alvor av noen av partene før det er for sent.
Hvis Skjølsviks beregninger stemmer – hvilke konsekvenser får dette?Skjølsvik har en egen oppskrift på hvordan samfunnet skal møte denne store utfordringen: Raskest mulig behandling nærmest mulig hjemstedet.
– Det behandlingstilbudet som eksisterer for rusmisbrukere i dag, er tilpasset en liten minoritet, mener han. Hele hjelpeapparatet er basert på mennesker som står utenfor arbeidslivet. Dermed blir behandlingstilbudet et største felles multiplum, ikke et minste felles multiplum, slik det burde være.
– Over 90 prosent av dem som sliter med et rusproblem i arbeidslivet, har ikke behov for å bli institusjonalisert. De som er i arbeid, har et nettverk. De trenger bare en kursendring, alt det andre er på plass, understreker Skjølsvik.
Frode Skjølsvik har kastet hansken. Vi er spent på om myndighetene og partene i arbeidslivet våger å ta den opp.
