– Midtkarrieren er viktig for senkarrieren i arbeidslivet. Derfor må vi ta inn igjen argumentet med å starte det seniorpolitiske arbeidet ved 45-årsalderen, sier forsker Anne Inga Hilsen (51) ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI).
45-åringer regner seg ikke som seniorer, og noen lar seg provosere av bare å møte begrepet seniorpolitikk så tidlig, skriver seniorpolitikk.no.
– For å få i gang en diskusjon, er det nødvendig å starte så tidlig. Hva er det som muliggjør en lang arbeidskarriere? Hvis en virksomhet først har klart å holde på folk til de fyller 62 år, har de gitt dem en mulighet til å velge mellom pensjon eller fortsatt jobb. Men mange kommer ikke så langt at de får muligheten til å ta det valget, sier Anne Inga Hilsen. Hun har nettopp avsluttet en undersøkelse sammen med kolleger på oppdrag fra Senter for seniorpolitikk (SSP), der de har sett på om virkemidlene i seniorpolitikken virker.
En seniorpolitisk fasemodell
Sammen med kollegene har AFI-forskeren, som tok doktorgrad på seniorpolitikk i fjor, kommet fram til en analytisk modell for seniorpolitikk, en fasemodell:
Fase 1
Gjelder fra første ansettelse i livet og går ut yrkesaktiv alder, det vil si til 70+. Denne fasen dreier seg om normale HR-utfordringer, som skal gi grunnlag for løpende faglig og personlig utvikling gjennom hele karrieren. Normalt sees ikke dette på som seniorpolitikk, men som god personalpolitikk for alle.
Fase 2
Fase to gjelder også alle, men har en forsterket og målrettet bruk av HR-tiltak for å hindre utstøting. Oppmerksomheten er rettet mot spesielle grupper.
Fase 3
Målet er å øke den reelle avgangsalderen. Fase tre begynner der tidligpensjonsordningene slår inn, som særaldersgrenser fra 57 år og AFP fra 62 år, og går ut til aldersgrensen ved fylte 70 år.
Vinnerne blir til 62 år
– I mange deler av arbeidslivet er det vinnerne som blir værende til de fyller 62 år, og det er gitt mye oppmerksomhet til denne gruppen arbeidstakere for å få dem til å stå lenger. Men dette skygger for at mange seniorpolitiske virkemidler bør settes inn tidligere, slik at flere faktisk kan fortsette til de fyller 62.
Kanskje en fjerde fase
Hilsen mener at noen virksomheter også tenker på det hun kaller den fjerde fasen, tiden etter at arbeidsforholdet er avsluttet.
– Disse virksomhetene holder kontakten med tidligere ansatte ved like gjennom arrangementer, årsfester og utflukter eller pensjonistforeninger. Slik er de lettere å få tak dersom det er behov for ekstra personell i perioder. Pensjonister har ikke behov for 100 prosent stilling, og mange ønsker å kombinere fritidssysler og barnebarn med litt jobb. Pensjonsreformen vil gjøre nettopp slike kombinasjoner mulig, og det er viktig å tenke på at denne seniorkompetansen ellers forsvinner ut, sier forsker Anne Inga Hilsen ved AFI.
