– Svært mange møtes med mobbing, utfrysing og oppsigelser. Jeg ser disse realitetene. Det gjør at jeg nå advarer varslerne, og jeg gjør det med et meget tungt hjerte, sier Jakhelln til Dagsavisen.
Ingrid Eng Lilleng (64) er en av disse varslerne. Hjelpepleieren jobbet på sykehjem og varslet i 1992 om det hun mente var vanskjøtsel av svake, eldre beboere. Hun ble sykmeldt, omplassert, oppsagt, psykiatristemplet og ufør.
– Dette har vært en forferdelig tid. Hadde jeg holdt munn, ville jeg beholdt jobben og vært i en helt annen livssituasjon. Men noen ganger krever samvittigheten at man sier fra.
Professor Jakhelln er ikke overrasket over Eng Lillengs skjebne.
– Et slikt forløp er dessverre relativt karakteristisk for varslersaker. Mange av dem som varsler opplever skråblikk fra kolleger, det oppstår mobbing, utfrysning, og sosiale mekanismer sårer personen og skaper samarbeidsproblemer. Stempelet «illojal» er like rundt hjørnet.
– Omplassering og oppsigelser er vanlig. Det jeg har sett av slike saker viser også at de fleste i en slik situasjon ender opp med et eller annet psykisk problem. Og at domstolene ikke ser noen årsakssammenheng mellom varslingen, og det at varslerne lider økonomisk tap som følge av en prosess som kjører dem helt ned psykisk, sier Jakhelln.
Lov uten kraft
I januar 2006 ble arbeidsmiljøvernloven endret og fikk egne paragrafer for å verne varslerne. Professor Jakhelln mener det nye lovverket er godt ment, men uten store praktiske endringer.
– Det er veldig langt igjen før vi får den gjennomgripende oppfatningen i vårt arbeidsliv at det er flott at folk sier fra.
Jakhelln har følgende råd til den som vurderer å si ifra:
– Vær mentalt forberedt. I det øyeblikket du sier ifra, så har du samtidig bedt om trøbbel, dessverre. Før du varsler, snakk med ektefelle, samboer og familie, så du har støtte i ryggen, og prøv å gjøre et forsøk på å se om du har noen støttespillere på jobben, slik at du ikke havner i «en mot alle-situasjon», sier Jakhelln.
